Spillelærerinnens datter, Fie, og den fattige skomakergutten Hampus finner hverandre og starter en spennende konkurranse om å gjøre vågestykker, med en vakker hvit sten som vandrepremie. Barnas evne til å bruke fantasien, både i lek og alvor, skildres fint. Det umiddelbare og spontane i barns væremåte og i barnas egen kultur gir teksten driv og gir den en egen appell. Skillet mellom voksenverdenen og barnas verden er også et poeng som utnyttes fint i boken. Den hvite stenen blir et nydelig symbol på båndene Fia og Hampus knytter seg imellom. Fortellerstemmen er litt gammelmodig og omstendelig, og enkelte formuleringer og handlingselementer bærer også preg av avstand i tid, uten at sammenhengen i fortellingen går tapt av den grunn. Bokklubbens barn, 2001.
