Er kroppene våre bare overlevelsesmaskiner for genene? Knapt noen bok innen biologi har siden Darwins Om artenes opprinnelse vakt slik oppsikt og debatt som Dawkins' Det egoistiske genet. Boken maktet å gjøre genteori og evolusjonsbiologi til folkelesning. Her kan man lese om livet på jorda sett fra genenes synsvinkel. Genenes eneste mål er å bringe flest mulig kopier av seg videre til nye generasjoner, og til dette trengs et verktøy - organismen. Enhver organisme, mennesket inkludert, kan derfor betraktes som en genstyrt robot, en marionett under DNA-trådene. Med hvor blir det da av menneskets frie vilje? Fritar et slikt verdensbilde oss fra moralsk ansvar? Nei, hevder Dawkins. Mennesket er ikke totaldeterminert, men kan, som eneste art gjøre opprør mot genenes diktatur.