Harry Rødner dokumenterer i "Sviket" grundigere enn noen andre at antijudaistiske og antisemittiske holdninger var utbredt i Norge før krigen, og at disse forestillingene fulgte med regjeringen i eksil. Regjeringen i London fikk fram mot sommeren 1945 entydig informasjon om forberedelsene til utryddelsen av jødene, også de norske. Selve Donau-aksjonen ble kort referert i regjeringen som et "utenrikspolitisk anliggende". Gjennom religiøs retorikk beskyldte regjeringens presseorgan "Norsk Tidend" jødene for svik, og for å forårsake sin egen skjebne. Særlig statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Lie var imot enhver særbehandling av jødene. "De hvite bussene" reddet ikke norske jøder. De ble utelatt fra listene som lå til grunn for fanger som skulle bringes ut av Tyskland. 64 internerte norske jøder ble imidlertid hentet fra Berg og Grini til Sverige i begynnelsen av mai 1945. Ved tilbakeføring av beslaglagte formuer etter krigen ble jøder diskriminert.
