I denne barndomsskildringen fortelles det om hvordan det føles å være sju år gammel og ha mistet moren sin, og å eksistere alene i en verden på gulvet med lekesoldatene sine. Sjuåringen bor i en liten leilighet i Reykjavik sammen med faren sin, som ikke sier så mye. En dag ser han en kvinne han ikke kjenner komme ut fra soverommet til faren, og etter det er hun der og koker havregrøt til frokost hver morgen, men han kjenner henne fortsatt ikke. Han faller til ro til bestemorens stemme som forteller om mennesker han ikke kjenner, men som han allikevel er bundet til, og fortellingene løfter ham vekk og bærer ham fram. Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson debuterte i 1988 og har siden blitt nominert til både Nordisk Råds litteraturpris og Den internasjonale Bookerprisen. Han har også vunnet Den store islandske litteraturprisen. Omtalen er utarbeidet av BS.
