Hariton Pushwagners siste leveår var preget av en anerkjennelse og suksess som de færreste hadde forutsett. «Det er en påfallende, ja, nesten grotesk, mangel på samsvar mellom denne nevrotiske, selvhevdende trangen til å skape kvalitet i verket og måten han tok hånd om sitt eget liv på», skriver biograf Petter Mæjlander. Boken er et ærlig portrett av en kunstner hvis liv var preget av rus og selvdestruktivitet, men som like fullt var en lynskarp skildrer av frempek på den vestlige sivilisasjonens mulige selvutslettelse gjennom krig, robotifisering, miljøødeleggelse og apatisk livsførsel. Boken er basert på nytt og upublisert materiale, blant annet fra Pushwagner selv. Omtalen er utarbeidet av BS.
