I denne romanen videreutvikler Marianne Fredriksson temaet fra sine klassiske romaner "Simon og eiketrærne" og "Anna, Hanna og Johanna" om hvordan vi mennesker formes til de vi er, og hvordan vi utvikler oss i forhold til omgivelsene og hverandre. Da hovedpersonen Katarina forteller samboeren sin at hun er gravid, at hun vil skilles fra ham, men vil beholde barnet, blir han rødglødende av raseri og slår henne sanseløs. Når hun våkner opp igjen på sykehuset, begynner hun å fundere over om hun er en del av en skjebnesvanger sammenheng. Hun har selv vokst opp i et hjem der faren mishandlet moren systematisk. Går vold i arv? Hos både den som blir slått og den som slår? Med disse tankene prøver datteren å nærme seg sin mor, og de to begynner endelig å åpne seg for hverandre.
