img_9547-jpg

En av den norske litteraturens kanskje mest uheldige, stressede, opptatte og forvirrede karakterer er tilbake. Antall problemer som Ingrid Winter er utsatt for denne gangen, er muligens proporsjonalt med all den rikdom som Norge kan skryte av.

Etter fjorårets Ingrid Winter-debut, ble det klart både for Janne Stigen Drangsholt og for flere av hennes lesere at historien må fortsette. Interessen for det winterske universet vokste så til de grader at det snart ble snakket om å adaptere boken til film. Mens man ikke vet mer om det siste nå enn hva man gjorde i fjor, er bok nr. 2 et faktum.

Skulle man peke på en frase, eller et uttrykk som kunne avsløre litt av bokens innhold så hadde Murphys kjente lov vært et perfekt valg: Alt som kan gå galt, vil gå galt. En total katastrofe er det ikke snakk om, men det er kanskje ikke så langt unna heller. Ingrid Winter – forsker og lærer, trebarnsmor, hustru og eneboligeier, settes stadig på prøve. Arbeidsoppgavene går ikke som planlagt, studentene hennes sender klager, det nyinnkjøpte huset trenger grundig renovasjon, ekteskapet virker mislykket og ungene kommer med ekstra problemer. Situasjonen blir ikke bedre når det ikke blir noe særlig ut av ferieplanene og de nye naboer flytter inn. Med andre ord: Det raser med påkjenninger for stakkars Winter.

Fortellingen om Ingrid Winter kan fort bli en fortelling om hvilken som helst norsk familie. Det er en av grunnene til at Drangsholts karakter har blitt så populær. En annen grunn er at språket er så lekent og historien kommer pakket inn i en humoristisk form. Litt i skyggen av disse underholdningskvalitetene står – har jeg fått inntrykk av – samfunnskritikk. Den er nærværende med variert styrke og berører en rekke samfunnslivsområder som bl.a. relasjoner mellom naboer, eldreomsorg, yrkesliv og utdanningssystem. Siden Drangsholt liker å holde seg til den satiriske tradisjonen i litteraturen, er det for eksempel ikke rart at høydepunktene under et eller annet kurs i boken er lunsjen og de 20 minuttene før kurset begynner der det er mulig for å laste frukt og kjeks på tallerkenen sin.

At boken er fylt med referanser til andre kulturverk, enten de er mer eller mindre tydelige, er også et velkomment tilskudd. Selv disse momentene inneholder en god del humor, som når akademikeren Winter sier til studentene sine at de vel ikke er redde for Virginia Woolf (rett før hele samlingen skulle diskutere Woolfs forfatterskap).

Som forfatter bevandret innen litteraturteori og språkvitenskap, er Drangsholt bevisst språkets kraft og mekanismer. Hun belyser, om enn indirekte, endel av dets funksjoner med utgangspunkt i hverdagssituasjoner. Det kan være et møte med en universitetsoverordnet eller med en “coach” som skal hjelpe (“coache”?) protagonisten med å takle arbeidsrelaterte utfordringer. Språket fremstår som et redskap for å skjule mangler i ens yrkesmessige utdanning, for å utøve makt og holde kontroll eller for å slippe å ta ansvar for uønskede situasjoner. Jeg er temmelig sikker på at flere lesere reagerer på episoden der en pedagogisk leder forklarer hvorfor det ikke er noe galt med at barnet til Ingrid Winter ble slått av en slem gutt og fikk en opphovnet leppe som resultat. Dette språklige elementet er altså enda en grunn til å bli kjent med romanen.

Winter i verdens rikeste land er ikke like spektakulær som sin forgjenger når det gjelder selve hendelseforløpet (ingen utenlandske reiser eller internasjonale skandaler), men den har forsatt evne til å underholde, more og ikke minst oppmuntre leseren til å diskutere samfunnet.

 

Tekst: Sebastian Jazdzewski

 

 

Translate »
Click to listen highlighted text!