018a4028

Det er noe tiltrekkende med den blå himmelen og den lysebrune ørkensanden på omslaget til Erika Fatlands Sovjetistan. Før man reflekterer over det, begynner man å tenke på fjerne land, en romantisert virkelighet fylt med dufter av eksotiske krydder, lyder av språk ukjent for moderne lingvistikk, samt bilder på karavaner som avtegner seg mot en nedgående sol.

Det skjer kanskje ikke så ofte at omslag på faktabøker vekker assosiasjoner som er typiske for det skjønnlitterære området. De forsvinner heller ikke mens man følger i forfatterens tekstlige reisespor. Noen ganger blir de til og med sterke, som ved et møte med en ung turkmensk jente som komponerer poesi på fritiden et sted ute i ørkenen. Hvilken kontrast i forhold til det sistnevnte og til familiens daglige, enkle bondeliv! Det skjønnlitteræres ånd svever over kapittelet om folk hvis liv avhenger av valnøttskogens årlige frukter, og ikke minst over et avsnitt som tar opp Igor Savitskij og hans imponerende livsverk. For er ikke idéen om et kunstmuseum og en tilsynelatende manisk tvang til å samle diverse kunstneriske uttrykk midt i et ingenmannsland, noe som fortjener å bli foreviget i form av en roman eller et episk dikt? Det koselig klingende begrepet “nostalgia sovietica” som dukker opp noen steder i boken må også nevnes.

Men boken består også av “ordinære” fakta om de sentralasiatiske landene (noe som for all del ikke betyr “kjedelig”). Et av Fatlands anliggender er å belyse stan-landenes samfunnspolitiske situasjon som i utrolig stor grad fortsatt preges av deres forbindelser med Russland og – enda tidligere – med Sovjetunionen og Tsarimperiet. Det gjelder for eksempel økologiske utfordringer i Usbekistan der en av verdens største innsjøer, Aralsjøen, tørket gradvis ut etter at sovjetiske myndigheter igangsatte planer om masseproduksjon av bomull i de nærliggende ørkenområdene. Menneskets stormannsgalskap er et annet tema som går igjen. Et strålende eksempel finner vi allerede i bokens første del som omhandler Turkmenistan og landets to diktatorer. Den ene, Saparmurat Nijazov, klarte å skape en utrolig sterk personkult rundt seg selv. Hans litterære prestasjon – Sjelens bok – fokuserer bl.a. på Turkmenistans historie. Selvsagt i diktatorens egne fortolkning. Den pleide å være landets viktigste bok og ikke minst en obligatorisk del av førerkortutdanningen.

Fra store moderne byer som Asjgabad (hver gang jeg ser dette navnet tenker jeg på Mordor) og Almaty, vandrer leseren til små isolerte samfunn i Karakumørkenen eller Yagnobdalen. Sistnevnte ligger i Tadzjikistan og dalens beboere lyktes i en viss grad i å bevare sin kultur og sitt språk – nettopp fordi området er vanskelig tilgjengelig. Levekårene er så langt ifra vanlige europeiske forhold som man kan komme. Samtidig viser det seg at menneskene der er utrolig gjestfrie: Fatland blir invitert til et bryllup, overnatter og deler sine erfaringer med dem. Det viser seg at majoriteten av lokalbefolkningen var svært rammet av det sovjetiske regimet, noe som bare er et av flere eksempler i boken på de store spillernes kynisme, maktbegjær og forakt for folk i Sentral-Asia. Maktkampen mellom Russland og Storbritannia som pågikk på 1800-tallet kaltes for “The great game”, et navn som sier litt om forholdene.

På noen få passasjer virker de historiske og politiske beskrivelsene litt for inngående, noe som igjen bryter litt med bokens fine flyt. Slike passasjer er en forutsetning for sjangeren reiseskildring, men akkurat i de få øyeblikkene savner jeg umiddelbart Fatlands egen stemme, de humoristiske anekdotene hun av og til opererer med, konklusjonene med litt bitter ettersmak og betraktningene preget av dyp fascinasjon.

At hun reiser alene gjør et stort inntrykk, selv om hun rapporterer at landene hun ferdes i hører til de tryggeste i verden. Et minst like stort inntrykk, om ikke enda større, gjør hennes språkkunskaper. Bortsett fra russisk – som hun selvfølgelig bruker gjennom nesten hele reisen – snakker hun syv andre språk. Ikke minst blir man imponert over hennes oppofrelse: Fatland spiser merkelige produkter, svetter seg gjennom klaustrofobiske sovekupéer, skitner seg til i Asias ørkenstøv for til slutt å havne i et av Samarkands sentrale punkt der flere – for ikke så lenge siden – deltok i den usbekiske lederens siste ferd. Anstrengelsen var ikke forgjeves.

Sovjetistan ble utgitt først i 2014. I år er den årets bok i Hele Rogaland Leser. Boken skal være tilgjengelig hos oss fra og med denne helgen og alle er naturligvis velkomne til å stikke innom biblioteket og ta et gratis eksemplar. Allerede nå vil vi også invitere til et møte med Erika Fatland som skal skje den 25. oktober kl. 16. På Sandnes bibliotek så klart.

Translate »
Click to listen highlighted text!