Tilbake til 2017 – årets musikk

Det virker som musikken i 2017 var mer spennende enn året før. Jeg har i hvert fall hatt en ganske lett oppgave med å plukke mine favorittalbum. Blant dem finnes til og med plater i sjangrer jeg ikke pleier å høre på. Så er jeg naturligvis overbevisst om at det finnes masse utrolig bra stoff der ute som man ikke en gang har hørt om eller som man fått anbefalt, men som det egentlig ikke har vært tid nok til å høre på. Av det som jeg klarte å få med meg i fjor var dette det absolutt beste:

 

Paradise Lost – Medusa

Brittene i Paradise Lost begynte sin store karriere i 1990 med Lost Paradise, en rå, men stemnigsfylt, doom/death metal-plate. Med årene som fulgte myknet musikken deres og en del beinharde metal-fans kunne sikkert fått nok da bandet prøvde seg på å kombinere metal med synth-pop ved millenniumskiftet. Så har det seg av og til slik at musikere enten av seg selv eller på grunn av sitt publikum prøver å vende tilbake til ungdommens gode gamle dager. Paradise Lost har vandret denne stien en bra stund nå og med hvert nytt av de siste albumene føles det mer og mer som 90-tallet igjen. I forhold til The Plague Within, som jeg skrev om her, fremstår produksjonen på Medusa råere og mer sølete. Enkelte sanger, som «Gods of the Ancient» eller «No Passage for the Dead» er nesten som tatt fra bandets tidlige dager og kan ses som et tegn på gruppens fullstendige tilbakekomst til det opprinnelige lydbildet på neste album. Den japanske albumversjonen inneholder forresten komposisjonen «Frozen Illusion» som først kom opp på bandets demokassett i 1989 så hvem vet?

Det skorter ikke på storslåtte momenter spilt i langsomt tempo og her må høydepunktet være åpningsporet «Fearless Sky» og «The Longest Winter» som med sine blytunge gitarer og arktiske tangenter i bakgrunnen minner om Type O Negative. Den likner også sterkt på forrige platens lyseste stund – «Beneath Broken Earth». At bandet nærmer seg toppform viser også i bonussangene, hvis kvalitet er på nivå med de andre låtene – noe som ikke er en regel når det gjelder slike ekstra materialer innen hardrock. Lenge siden jeg ble så pass glad i en metal-plate.

 

 

Bell Witch – Mirror Reaper

Et band som virkelig har god tid. Selv de mest langsomme passasjene fra «Medusa» kan ikke måle seg med hva Bell Witch får til på sin tredje plate. Her snakker vi en begravelsesprosesjon påvirket av søvnpiller. Den beveger seg like langsomt gjennom hele de 83 minuttene og 15 sekunder som albumet varer. Man kunne altså tenke seg at en plate på 83 minutter rommer en god del sanger. Vel, her har vi så mange som 1 sang. Og jeg må med en gang si at dette er min aller beste sang som varer i 83 minutter og 15 sekunder. Jeg har heller aldri hørt på en sang som var like lang, vemodig og tung som denne. Det virker som Dylan Desmond og Jess Shreibman, to musikere bak Mirror Reaper, klarte å samle alle verdens sorger, filtrere og bearbeide dem for så å skape denne monumentale – dog fremdeles asketiske – klagesalmen.

Legg merke til det surrealistiske albumomslaget skapt av polske Mariusz Lewandowski og inspirert kraftig av en langt mer kjent kunstner, Zdzisław Beksiński. Bildet matcher musikken ypperlig.

 

 

Power Trip – Nightmare Logic

Jeg har aldri vært en stor thrash-metal-fan og jeg skjønner fremdeles ikke hva som gjør Nightmare Logic til den spennende utgivelsen som den er. Kanskje er det den kirurgiske presisjonen som bandet leverer sine sterkt rytmiske gitarriffene med? Eller at man sitter med en behagelig ettersmak av blod, gammelt rustet stål og jord i munnen selv etter at de siste lydene forsvinner hen? Vokalistens innsats gjør også et inntrykk i det stemmen når oss fra en avgrunn og sprer seg kaotisk i alle retninger over den ellers så disiplinerte rytmiske seksjonen. Den absolutt beste biten her er «Executioner’s Tax» og det er her Riley Gales stemme imponerer mest. Sjarmen ligger kanskje nettopp i det at gruppen klarer å opprettholde en god balanse mellom det råe, ukultiverte og det å kunne styre og kontrollere hele spillet. Ellers tilbyr amerikanerne det som pleier å være standard i denne sjangeren, altså en del temposkifter og et par solide gitarsoloer. Ingen stor «wow»-faktor her, men i dette tilfelle gjelder det også å holde seg til tradisjonelle grep. Det er bl.a. derfor, som flere har påpekt, at albumet føles som skapt på 80-tallet, dvs. sjangerens gullalder.

 

 

Spectral Voice – Eroded Corridors Of Unbeing

Forfatteren Howard Philip Lovecraft har skrevet flere noveller hvor ikke-jordiske krefter trer inn i menneskenes verden. De kan ha sitt tilholdssted i oseaniske dyp, andre ganger lurer de i kosmiske svelg. Lovecraft pleier å beskrive den overhengende fare med et sofistikert ordforråd som fører ens tanker til stemningsfylt gotisk litteratur. Det er disse historiene jeg tenker på mens jeg hører på Eroded Corridors of Unbeing. Med denne platen åpner Lovecratfs landsmenn i Spectral Voice en skrekkinnjagende, beksvart dimensjon av skikkelig mektige proporsjoner. Allerede fra starten blir man altså fullstendig slukt og omgitt av kosmiske gasstoffer, men for en fin måte å fortape seg dette er! Sangerens prestasjon er det som definitivt gjør det største inntrykket her. Den kan vanskelig beskrives som annet enn et motbydelig blasfemisk oppkast som seigt renner nedfor den massive rytmiske seksjonen og de dissonante gitarriffene. Basslinjene og trommene danner forresten en utrolig tett monolitt. De byr på flere tempovekslinger, men selv i de kjappeste partiene forsvinner ikke magien. Alt dette ville dog ikke hatt sin enorme kraft, hvis man ikke hadde mikset inn urovekkende (av og til rent redselsfulle) elektroniske bakgrunnseffekter og gitt hele pakken den ekstremt organiske lydproduksjonen.

For å avslutte dette avsnittet med enda en referanse til Lovecraft: «Spectral» er faktisk et ord som går igjen hos den amerikanske skrekkhistoriefortelleren. Ikke minst albumomslaget bærer et preg av hans forfatterskap.

 

 

Ulver – The Assassination of Julius Caesar

Fra en helt annen front kommer denne nye platen med Ulver. De har konsekvent prøvd seg på flere sjangrer og denne gangen får bandets lyttere en samling sanger som beveger seg bestemt i retning pop (Jeg tror dog ikke at Ulver plutselig skal toppe VG-lista eller sikre Norge førsteplassen i neste Melodi Grand Prix). Ambisjonsnivå er høyt og låtene føles særdeles modne og velbearbeidet. Mye av stoffet består av saftige elektroniske beats og lett gjenkjennelige synthflekker. Som vanlig lyser Kristoffer Ryggs stemmes stjerne lysest på en Ulver-plate og beriker disse fjorårets komposisjoner med et ekstra innslag av melankoli og romantikk (som gruppen har budt på helt fra tidenes morgen, selv da Ulver fremdeles var et av de mest spennende svartmetal-bandene på 90-tallet).

Tekstene spenner seg fra antikk historie til den moderne tidens popkulturelle ikoner. I åpningsporet «Nemoralia» drar bandet en parallell mellom den romerske keiseren Neros forfølgelser av kristne og paparazzienes jakt på prinsesse Diana nesten to millennier senere. Det gjør de stilig også:

 

A festival of torches

Joins the light of the Moon […]

Human candles

Burning under roman skies

Nero lights up the night […]

 

The princess of Wales […]

In the capital of romance

The most hunted

Body of the modern age

 

I disco-låten «Transverberation» dukker det opp referanser til katolske kirkens helgener Teresa av Ávila og Teresa av Lisieux samt Johannes Paulus II og attentatet mot sistnevnte på 80-tallet (I’ve been staggering / Ever since the shot in Rome / On Wednesday May 13, 1981). Den nest siste sangens tekst viser bl.a. til Charles Manson og filmregisssøren Roman Polański.

Blir det ennå mer pop-musikk neste gang eller skal Ulver overraske å gå for eksempel tilbake til sin svartmetal-fortid?

 

Så må jeg legge til at Ulver har laget en av fjorårets beste coverlåter, «The Power Of Love»  opprinnelig komponert av Frankie Goes To Hollywood (per i dag er den tilgjengelig kun digitalt, dessverre):

 

 

Piernikowski – No Fun

Her er også melankolsk, men på en skikkelig deprimert måte. Robert Piernikowski sin rap-fortelling om livet i et høytblokk-område viser en lite tiltrekkende del av Polens virkelighet. Det er grått, gatene er skitne og folk i nabolaget klarer så vidt å få endene til å møtes. I nattbutikken hvor albumfortelleren skaffer seg bl.a. sigaretter, er det bestandig dyrt. På et utested koster kaffe så mye som kr. 30,- eller enda mer, hvilket faktisk er ganske dyrt, de polske forholdene tatt i betraktning. Apatien sprer seg, men man trosser virkeligheten og fortsetter å leve. Dette tar låten «Trwamy» («Vi holder fast») opp – en gravkald, synth-basert komposisjon med noen tilsynelatende usammenhengende vokallinjer/tekster. Dette «usammenhengende» inntrykket fremhever den problematiske hverdagen til fortellerstemmen og gir musikken et lett psykedelisk uttrykk. Ord kastes likegyldig som om man vet at de uansett kommer til å falle på steingrunn. Fortelleren tror kanskje ikke på gehør, selv når han oppfordrer lytteren direkte til å kjøpe albumet sånn at bandet får reise rundt for å presentere musikken sin.

Og sånn fortsetter det i den kalde, syntetiske, nesten helt avhumaniserte tonen. Lydene gjenspeiler gatenes apati og tilværelsens usikre fremtid. Om det handler sangen «Martwię się» («Bekymret»). Her setter tekstens jeg fokus på dem som vedkommende har rundt seg – slektinger, naboer – men også noen fremmede og dem jeg-et ikke husker i denne omgangen.

«No Fun» er som tittelen tilsier intet morsomt album. Til tross for dets fokus på den polske virkeligheten, kan det faktisk også betraktes som en refleksjon kring det globale samfunnet.

 

 

Wolves In The Throne Room – Thrice Woven

Svartmetal-bandet Wolves In The Throne Room har alltid hatt et særeget forhold til naturen. I intervjuer kunne de fortelle om hvordan det er å bo og dyrke grønnsaker midt i en skog et sted nordvest i USA. Så har deres interesse for naturen selvfølgelig fått mye plass i deres tekster. Denne gangen har de koplet denne tematikken med et par motiv fra norrøn mytologi. Heldigvis ble det ingen ukultivert viking-metal-fest med plasthorn, fløyter, varmt øl, rester av kjøttbiter mellom tennene og oppblåsbare sverd ut av dette.

På den ene side holder de seg til 90-tallets klare og enkle svartmetal-rammer: et par møkkete, barberbladskarpe riff, et par trommeslag-kanonader og selvfølgelig litt kråkesang. Dette balanseres elegant med krystallren kvinnelig korsang og et par deklamerte partier hvor de hedenske inspirasjonene kommer tydeligst frem («The Old Ones are with Us»: Winter is dying / The sun is returning […] / The fires are burning / The offerings are given ). Sistnevnte kan man kjenne igjen fra den så kalte neofolk-sjangeren (hvor temaer som natur og myter hører sterkt til) og band som f.eks. Sol Invictus eller Of The Wand And The Moon. I tillegg kommer ambient-musikk inn i bilden med en klar referanse til Burzums Dauði Baldrs og Hliðskjálf («Angrboda»). Noe som forsterker amerikanernes norrøne konsept er at korsangteksten synges på svensk av Anna von Hausswolff.

Thrice Woven er en meget bra plate, men jeg må likevel si at jeg fremdeles venter på at de en gang når samme nivå de nådde med Black Cascade i 2009.

 

 

Lustre – Still Innocence

En kombinasjon av svartmetal-gitarer og ekstremt romslige tangenter har alltid vært svenske Lustres oppskrift på å lage musikk. Metal-biten holder seg vanligvis dypt bak og pleier å bestå av helt utydelige, massive ulydvegger, samt avgrunnsskrik som ofte nesten smelter sammen med gitarmassene. Den langt mer framtredende og søte, synthbaserte avdelingen gjør derimot at man lett kan drømme seg vekk. Jeg føler at proporsjonene denne gangen er ennå mer i den sistnevnte avdelingens favør. Ja, Still Innocence kan muligens oppfattes som en triviell, ekstremt lett tilgjengelig musikkstunt som man glemmer like lett. At man ikke gjør det beror på noe så enkelt som at det er noe sjarmerende og unikt ved disse lydene. Det kan være at det er på grunn av et innslag av naturens harmoni og gang (som virker være et av hovedtemaene i Lustres verk). Det harmoniske kommer til uttrykk i det paradoksalt ubalanserte samspillet mellom de råe gitarene og de milde, fine tangentene. Hør bare hvor fint dette fungerer i «Nestle Within». En annen ting er at Henrik Sunding rett og slett kan komponere gode låter. Åpningsporet, «Dreaded still», er bygget på et synthmotiv som kunne ha blitt tatt fra en tidlig Depeche Mode-plate. Muligens har Lustre aldrig vært så nært synthpop-musikken som i dette tilfellet.

En flott utgivelse også for dem som venter på den nye platen fra østerriske Summoning.

 

 

Helheim – LandawarijaR

På midten på 90-tallet spillte Helheim inn en av den norske svartmetalens mest fremragende plater – Jormundgand. Allerede da viste bandet en stor interesse for norrøn mytologi og det nettopp nevnte debutalbumet var som en lyd-oversettelse av Den eldre og Den yngre Eddas passasjer om Ragnarok – vilt og kaotisk på flere måter.

Helheims stil har utviklet seg i en mer nyansert, stemningsfull og avansert rettning både når det gjelder selve musikken, men også sangtekstene. Det føles dog som at alle de årene har bandet vært i skyggen av flere andre norske grupper. Hvorfor de ikke har fått tilstrekkelig med oppmerksomhet er vanskelig å si, men det kan være at de ikke heller brydd seg særlig mye om det. Man kan i hvert fall konstatere det, når man ser på hvor konsekvent de har holdt på med å utvikle sin stil. Den preges av noe stolt og standhaftig. De har hatt momenter i sin karriære hvor musikken heller enn med noe ypperlig kunstverk snarere kunne assosieres med ordentlig håndverk eller brukskunst. Det skal for all del ikke være noe nedsettende fordi brukskunst Helheim-style byr fremdeles på spennende opplevelser.

Uansett, med gruppens siste album, LandawarijaR, er vi nærmere kunst enn håndverk. Det er stor variasjon når det gjelder formidling av tekster – totalt syv ulike stemmer kan høres gjennom hele platen. Noen av de mest minneverdige vokallinjene dukker opp i åpningsporet, «Ymr», og den etterfølgende «Baklengs mot intet». Det kreative blomstrer bl.a. i «Rista blóðørn» hvor rytmeseksjonen skaper en solid bakgrunn for en utsøkt sologitarinnsats. Ellers klarer Helheim å få lytteren til å falle i en slags transeaktig tilstand, selv om de egentlig ikke gjentar noen som helst sekvenser i det uendelige. Nettopp dette har også vært deres kjennetegn gjennom årene.

Og som få band innen mytologi-inspirert hardrock har de klart å formidle denne tematiken uten klisjeer. Ikke minst sangtekstene fra det tidlige stadiet i bandets karriere tyder på deres kjennskap til norrøne fortellinger og ambisjon for å bearbeide dem på en gedigen måte. På LandawarijaR virker det som at det norrøne tankesettet er brukt bl.a. for å forklare eller prøve å forstå nåtidens menneskers plass i verden. Likner mye på det Helheims mer anerkjente kolleger, Enslaved, har fokusert på i sine tekster en ganske lang stund.

For å avrunde: en veldig fin plate fra et band som fortjener mer oppmerksomhet.

 

 

Skrevet av Sebastian Jazdzewski

 

 

 

Translate »
Click to listen highlighted text!