aarets sanger

Dags å se tilbake på musikkåret 2016.

 

Katatonia – Serein

«Serein» fra fjorårets  The Fall Of Hearts er en tilbakevending til bandets mest storslåtte øyeblikk, med Tonight’s Decision i spissen. Endelig har en Katatonia-komposisjon blitt litt mer direkte, lettere å høre på og uten det kliniske, sterile lydbildet som har preget bandets prestasjoner de siste årene. Enkelt, melodisk, høstlig, litt skittent, noe depressivt – dette er en Katatonia vi har ventet på.

 

 

1912 – Y2K

En sang som egentlig ble sluppet i 2015, men helt til nå har jeg vært sikker på at den var fra 2016. Tar meg derfor friheten å ha den med. «Y2K» er som en lyd av et intergalaktisk diskotek, et ekko fra tusentalls usynlige partikler som utløstes i et gigantisk kosmisk sammenstøt av glissandoer, ligaturer, intervaller, bass- og diskantnøkler. Eller er det bare et sort hull av herlige synth-lyder som suger til seg alt mulig og som gjør at man blir fortapt?

 

 

Rae Sremmurd – Black Beatles

At Rae Sremmurd kaller seg «Black Beatles» høres kanskje litt frekt ut, men rap-musikere har gjort langt mer oppsiktsvekkende ting. Det er en behagelig, langsom bass-puls som går gjennom sangen og gjør den til et perfekt selskap når festen er over og de fleste har lagt seg. Så har vi det diskrete synth-underlaget – en fin motvekt til den tunge bassen. Kort sagt er sangen en ode til livets gleder, borddansing og uendelige nattlige samtaler om alt og ingenting.

 

 

The Game – Savage Lifestyle

Den innledes med et nyhetsutdrag som likner på sendinger fra terrorskytinger man har sett eller hørt om altfor mange ganger de siste årene. Så følger en ganske så tilbakelent, langsomt pulserende beat. The Game virket derimot mer opphisset så det oppstår en kontrast mellom hans stemme og den instrumentale bakgrunnen. I overgangen til refrenget hører man plutselig et jazz-innslag med dype basser motbalansert av lekne trommeslag (tviler dog om det er et ekte band som spiller med raperen). Og refrenget? Hele Los Angeles blir påtent og drukner i et herlig hav av synth-flammer og stemmer fra et engleaktig kullsvart kvinnelig kor.

Platen 1992 som denne sangen kommer fra byr på flere gode momenter. Sjekk for eksempel «What your life like» eller «However do you want it«.

 

 

Death in Rome – «Lambada»

Etter å ha sluppet masse singler i 2015 fikk det enigmatiske bandet fra Tyskland endelig mulighet til å presentere alle sine sanger på én plate. Ja, det er ikke helt deres sanger, men deres versjoner av  sanger fra blant annet Miley Cyrus, George Michael og Aqua. De beveger seg innenfor rammene for så kalt neofolk-musikk som henter inspirasjon fra bl.a. totalitær estetikk, marsjer og folketoner  (ønsker du en fin innføring i sjangeren, henviser jeg til Cornelius Jakhellns artikkel i Vagant 3-4/2016). Selve navnet på bandet fremstår som en hyllest til noen av sjangerens mest kjente artister: engelske Death in June og luxembourgske Rome. Her presenteres deres tolking av «Lambada» skapt av Kaoma samme år som Berlin-muren falt. For undertegnede er «Lambada» et av de aller tidligste musikalske minner så å høre på den i en helt ny versjon var en skikkelig opplevelse. Tempoet er mye langsommere enn i originalverket og stemningen litt mindre festlig. Mye på grunn den kitschpregete videoinnspillingen som gjør at man heller tenker på hvor denne verden er på vei.

 

 

The Megaphonic Thrift – Pilene

Fra svartmetallens hovedstad kommer elektroniske «Pilene». Et minimalt inntak er nok for å bli lett beruset av dens hypnotiserende syntheffekter og de lune stemmne. Det er melankolsk og drømmende, ja, men ikke på en oppressiv, kvelende måte. Hemmeligheten, tror jeg, ligger bak den relativt livlige basspulsen. Hvis sangen kunne sammenlignes med en aktivitet så hadde det vært svømming i et krystallklart tropisk hav eller en frisk spasertur en sensommerdag  i Bergens regnskylte smug.

 

 

Ulver – Glammer Hammer

Med denne låten viser Ulver at de –  klager og misnøye til tross – fortsatt har noen friske ideer og at de makter å blåse nytt liv i sine tidligere (gode) verk. «Glammer Hammer» er en vri på den eklektiske (elektronikk + neoklassisk musikk) «Glamour Box» fra platen spillt inn sammen med Nordnorsk Kammerorkester som gikk ut i 2013. Det orkestrale innslaget er redusert her og bandets eksperimentelle side eksponeres med en rekke uforutsigbare lydeffekter som til sammen gir en solid musikalsk prestasjon med et visst radiopotensiale.

 

 

The 1975 – The Sound

Storbritannias idoler viser at Depeche Modes gamle musikkoppskrifter fortsatt er kule. 80-tallets ånd svever over flere av engelskmennenes sanger, men særlig i «The Sound» manifesterer den seg i hele sitt praktfulle vesen av lettdrikkelige, uforpliktende, søte melodier, rosa tangenter og sminkede mannlige ansikter. Litt rockete gitarrinnslag dukker også opp, nesten som at bandet prøver å innføre litt variasjon og bringe inn noe eget. Unødvendig – de er på sitt beste når de driver med enkel pop-underholdning.

 

 

Weezer – L.A. Girlz

Noen av Weezers sanger føles som et uendelig refreng. Det er nettopp tilfellet med «L.A. Girlz». Låten må være fjorårets rockemusikkens sommerhymne – en lovsang til sol, solbading, solstråler og strandpromenader (selv om sangtexten tar opp sånne emner som svangerskap eller forfatteren av Den gudommelige komedien, noe som er ganske usommerlig egentlig). Amerikanerne topper den instrumentale ekstasen med vokalistens høye, anstrengte melodiske vokallinjer. Det går altså ikke å gjøre denne sangen til en større hit en den allerede er.

 

 

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Life Ain’t Easy

Blant mye musikk jeg hørte i 2016 finnes ikke en eneste, så vidt jeg kan huske, som er like rørende som denne komposisjonen fra Olav Larsen og hans kollegaer, The Alabama Rodeo Stars. Det er en fortelling om livets syklus med dets årstider, forskjellige menneskelige historier og generasjoner. Mens naturen går sin repetitive gang, er noen minner om følelser, gleder og tap vedvarende. I et fragment av sangteksten som begynner med årets mørkeste periode hører man:

When snow starts to fall […]

When leaves leave their branches […]

Every life carries a story, every story – a broken heart […]

Og så kommer sommeren:

[…] lights up the atmosphere

the earth returns to green again, flowers reappear

but your heart still remains broken

Det tekstlige rommet fylles ut med bl.a. fiolin- og pianolyder. Både i denne Youtube-innspillingen og på selve platen fremføres musikken varsomt og med stor innlevelse. Alt dette gir lytteren en uforglemmelig, intim og nesten litt sakral kulturopplevelse. Mer om hele albumet kan leses her.

 

Tekst: Sebastian Jazdzewski

 

Translate »
Click to listen highlighted text!