Jeg er usikker om året 2016 virkelig var et såpass kjedelig metal-år eller om det bare er meg som gradvis blir en blasert, gammel og sur gubbe. Best å gå rett på sak og presentere kort det beste av det tyngste fra i fjor.

Caverne – Aux Frontières du Monde

Fra Frankrike kommer Caverne med en plate som minner sterk om 90-talls svartmetall-utgivelser. Det innebærer selvfølgelig en grusom lydproduksjon som mange ville nok assosiere med gamle støvsugere. Dypt inne i støvsugerstøyens avgrunner – en tilsynelatende kaotisk blanding av gitarer og trommer – hører man bandets (?) eneste medlems sykt desperate stemme. Fullt så vondt har han kanskje likevel ikke siden albumet inneholder en god dose fine melodier som plutselig forfølger en i dusjen eller bak bibliotekskranken. En sjarmerende kombinasjon av skittent lydbilde og musikalsk tilgjengelighet.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=Q25-Jpcwvpg]

 

 

Oranssi Pazuzu – Värähtelijä

Finske Oranssi Pazuzu er spesialister innenfor psykedelisk svartmetall. Deres musikk er som navnet deres: litt finsk, kanskje litt beruset, litt mystisk. Bandets kunstneriske konsept kan best oppsummeres med den nesten 20-minutters lange «Vasseman käden hierarkia»: En episk, eventyrlig og hallusinatorisk reise gjennom kosmosets ødemarker. Av til er det helt tomt og svart, av og til ser man en glimt av lys i det fjerne, snart føler man gravitasjonsbølger fra en eksplosjon millioner lysår tilbake i tiden, snart havner man nesten i kollisjon med asteroider.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=z4brqp2Y0Fc]

 

 

High Priest Of Saturn – Sons of Earth and Sky

Flere kosmiske motiver. Det er nemlig noe kosmisk med både musikken og navnet til norske High Priest Of Saturn. Mens Oranssi Pazuzu reiser fornøyelig gjennom universets indre og uten å tenke særlig mye på tingenes tilstand, fokuserer deres norske kollegaer på metodisk, kosmogonisk arbeid: de samler ihop kosmiske biter, analyserer partiklenes struktur, sammenligner stjernestofftyper og undersøker når og hvorfor. Resultatet er et album som nesten ikke er å tro at ble skapt i Norge. En perfekt musikk til å se på stjerner.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=y9WKj5TSL-M]

 

 

Kvelertak – Nattesferd

Det aller første øre-blikket fra deres tredje album var ganske kosmisk, det også. Musikkvideoen til tittelsporet er en The Martian-lik skapning med en ensom astronaut som forvillet seg på en eller annen planet i solsystemet. Men det finnes også mer jordnære momenter som fortellinger om svartmesser eller heksebrann. Eller hva med den enda mer hverdagslige sangen «1985» om bl.a. dagens globale samfunn der «null- og ett-tall strømmer» i hvert eneste menneske?

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=-6ZG0QpYAWQ]

 

 

Urfaust – Empty Space Meditation

Kosmos igjen, altså. Hadde karakterene i Harry Martinsons Aniara hatt mulighet til å strømme musikk ombord i romfartøyet sitt, hadde dette vært deres favorittplate.

Det er virkelig noe som skjer med tid og rom mens man opplever nederlendernes utenomjordiske lydbølgespetakkel. Er det et sort hull som dukker opp like i nærheten? Er det en stjerne som nettopp eksplodert eller er det bare naboen som hyler forbannet bak veggen at man nå må slutte med den hekkans Urfaust og begynne å spille litt ordentlig musikk? Som tittelen avslører inneholder albumet mange repetitive momenter av nærmest monumentale dimensjoner. Ja, noen sanger er faktisk like lange som Donald Trumps slips. Men hvorvidt de passer til rolige meditasjonsstunder stiller jeg meg litt tvilsomt til.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=tP5sVjdWbys]

 

 

Furia – Księżyc milczy luty

Nok med kosmiske grublerier. Her går man altså ned i jordens dypeste glovarme hull. Klærne blir klissvåte, det lukter røyk og sprit og kan man litt polsk attpåtil så føler man at en underjordisk revolusjon snart skal begynne.

Sånn er det. Og hver gang Furia utgir en plate tøyer de sortmetallens grenser. Det som peker seg mest ut denne gangen er sangerens litt teatralske måte å fremføre tekster på samt noen referanser til bluesmusikk. Litt av en musikalsk utvikling sammenlignet med debutalbumet Martwa polska jesień (sterkt undervurdert, forresten), altså.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=-mj5Wg6Q5aM]

 

 

Borknagar – Winter Thrice

De er fremdeles litt for pompøse i det musikalske uttrykket, men de gjør det på en meget sjarmerende måte. Hver eneste lyd-partikkel stråler med en genuin, ungdommelig overbevisning om at Winter Thrice er bandets beste album hittil. En av platens høydepunkter er tittelsporet med et gjesteinnslag fra Ulvers Kristoffer Rygg som gjør en fenomenal jobb med sin rene, dype stemme. I tillegg kommer et storslått sangbidrag fra Simen Hestnæs, Lars Nedland og svenske Andreas Hedlund, hvilket gjør tittellåten til noe riktig spesielt. Og som i mange andre Borknagar-låter synges det også denne gangen om naturens makter, evige vintrer, snøfall, is, fjell og breer. En gjeng ekte klimaskeptikere, altså.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=NDrrKv2wjvk]

 

 

Katatonia – The Fall of Hearts

Etter fjorårets The Fall of Hearts er svenskenes beste øyeblikk fremdeles Brave Murder Day, Tonight’s Decision og Last Fair Deal Gone Down. Det er denne Katatonia som jeg foretrekker: enklere, mer direkte og uten alle de progressive partiene. Likevel har jeg sansen for The Fall of Hearts for bandet kan kunsten å komponere uvanlige melodier og overraske selv etter så mange år. Platen er skandinavisk: klinisk ren og asketisk, litt deprimerende, litt folkesky. Mens den fine produksjonen kan irritere hos et band som Borknagar er det helt naturlig å oppleve den her. Den hjelper også å fremheve de mange momentene som bygger på kalle og rolige tangentsekvenser. En flott plate å høre på under årets mørkeste periode.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=IIGBNc2nFZA]

 

 

Hermóðr – The Howling Mountains

Vi begynte med et enmannsband fra Frankrike og nå kan vi avslutte med et liknende ensemble fra Sverige. Gitarene summer kanskje mer som vift enn støvsuger denne gangen, men stemningen er like topp. Hvis jeg tolker det riktig så henter den svenske komponisten masse inspirasjon fra blant annet Burzum og østeriske Summoning. Sistnevnte tenker jeg på ikke minst i og med albumomslaget som forestiller en del av et maleri skapt av Albert Bierstadt, en tysk innvandrerkunstner i Amerika. The Howling Mountains er altså et verk av homeriske proporsjoner, der de mest fengslende lydmotivene gjentas nesten i det uendelige. Og bra er det siden antallet gode musikkideer som Anders Karlsson, mannen bak dette, har å presentere her er mer enn nok til å fordele på minst et par album til.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=z4ZBi2eOonM]

 

 

Sebastian Jazdzewski

 

 

 

Translate »
Click to listen highlighted text!