Bokens «jeg,» Elsa, flytter til Skien når hun går høygravid, for å få ny start på livet. Den magiske følelsen hun forventet ved fødselen – at hun skulle elske babyen – kom ikke, og hun går inn i en depresjon. (Barnefaren er ute av bildet.) Siden hun ikke har et eksisterende nettverk i byen, (og babyen sover best i vogna i bevegelse) bruker hun mesteparten av permisjonstiden på å gå trilleturer, og da også innom handlesenteret som nesten blir som en egen rollefigur. Hun prøver å bli venner med de ansatte på senteret, men samtidig så unngår hun også de naturlige kanaler som finnes for menneskekontakt etter en fødsel. Det blir mye unnskyldninger for at hun ikke har tid til å få besøk. Elsa jobber med det å føle noe for babyen – og å finne navn på henne. Underveis blir det mange forskjellige navn som blir testet ut. Av og til prøver hun å forlate vogna med baby, for hun mener det vil være det beste for barnet. Men det er liksom alltid noe som stopper henne.

Kan jeg si at dette er en av de bedre bøkene jeg har lest så langt i år? Jeg har ikke lest noe av Victoria Durnak tidligere, men det var en anmeldelse i NRK som gjorde at jeg satte meg på ventelisten på den her på biblioteket. Jeg angrer ikke. Jeg begynte med å lese et par sider, så måtte jeg bare lese hele boken ferdig før jeg kunne legge den fra meg.

Det blir liksom både sørgmodig i det som er fødseldepresjon, og ensomhet. Men fra ensomheten og trilleturene kommer det mye bra observasjoner, og tilslutt vennskap. Jeg tror det er helheten som gjør at jeg sitter igjen med så godt inntrykk, selv om jeg til tider følte for å riste hovedpersonen skikkelig.

(Det som er litt trist, er at bokens utside ikke nødvendigvis er representativt for innholdet – for det gjør den vanskeligere å «selge» til lånerne.)

Translate »
Click to listen highlighted text!