Sult - omslag

 

Gjennom å spise gir man kroppen næring. Gjør man ikke det, sender kroppen signaler om at noe er feil. På folkemunne heter det at man er sulten. Løsningen på problemet – i hvert fall i nordiske land – er like banal og enkel som denne omtalens første setning. Imidlertid gjelder det stikk motsatte for millioner av mennesker i India, Niger eller Bangladesh. Det er dette fjorårets mest dystre bok handler om.

 

Selv i forfatterens Argentina må flere mennesker rent ut kjempe for å skaffe seg noe å spise. Og det under de mest krenkende forhold: Først venter de på å få slippe inn på et stort søppelanlegg. Deretter springer de så fort de kan til en eller annen haug som stinker av gamle matrester og forråtnelse. Av og til finner de noe som er blitt kastet fra en stor matvarebutikk på grunn av dato. Da er de heldige. Andre ganger må de forlate anlegget tomhendt.

 

Noen av de som sulter andre steder i verden har ikke engang denne «muligheten». I et rystende fragment av boken skriver argentineren om en bengalsk mor som pleier å legge steiner opp i en gryte og røre om. Hun later som om hun lager mat og det er den eneste måten for henne å få ungene til å være stille og kanskje sove litt.

 

Det å plukke ut noen personer fra sultrammede områder og intervjue dem er et mektig virkemiddel. Hvor stor er ikke forskjellen mellom å høre en tørr nyhetsopplesing med tall og det å bli kjent med mennesker som må håndtere sult hver eneste dag? Og kroppsrelaterte problemer er ikke den eneste utfordringen for dem.

 

For sulten påvirker ikke bare kroppsfunksjoner. Den påvirker menneskets evne til å forestille seg ting, fremtiden, fantasere. Det tenker ikke folk i de bedrestilte landene på (Å si «bedrestilt» er dessuten en grov underdrivelse). Når forfatteren spør en nigersk kvinne fra Sahel-området hva hun hadde ønsket seg hvis hun hadde truffet en trollmann, er svaret i hvert fall ikke «penger», «god helse» eller «bolig». Svaret er «en ku». Med en ku kunne hun nemlig klart å tjene litt penger og sikre mat til familien sin. En av de sult-relaterte paradoksene: En vestlig borger synes kanskje det er rart at et ekstremt fattig, utsultet menneske tenker på noe som ikke umiddelbart gir en fordel og kan lindre smerten med det samme. Selv om journalisten fremhever at hun kunne ønsket seg hva som helst, er fokus fortsatt på den mer framtidsrettede løsningen: «To kuer», sier kvinnen. Alt det elendige til tross, klarer mennesket å planlegge langsiktig. Eller var det bare sulten som hindret henne fra å ønske seg noe «ordentlig»?

 

Militære konflikter og klima er blant de ting som folk i utviklede land assosierer med sult. Det virkelige bildet er mye mer nyansert og Caparrós avslører og forklarer det han kaller for sultens strukturer. Her tas opp temaer som innenrikspolitikk i de aktuelle landene, maktspill på lokalt nivå, internasjonalt bistand og komersielle utenlandske aktørers rolle. Argentineren reiser også til steder som de fleste ikke assosierer med sult. Under et besøk i USA belyser han koblingen mellom børsmarkedet og det at millioner av mennesker rammes av sult på daglig basis. Selv i dette drømmenes og mulighetenes land møter han folk hvis tilværelse avhenger av om de får tilstrekkelig med matkuponger.

 

Caparrós mål var å fremstille problemet på en usentimental måte. Ofte føles det som at han klarer det: Han stiller folk saklige, enkle spørsmål uten å vise tegn på overdreven medlidenhet. Av og til er det dog vanskelig å beherske følelsene sine. «Hur i helvete kan vi leva våra liv när vi vet[…]?» er et spørsmål som går hele teksten gjennom. Det kan være enda vanskeligere, når man vet at det produseres mye mer mat enn det som er nødvendig for å mette jordens befolkning. (Og likevel får mer enn 1 milliard lide av sult).

 

Som ytterst få bøker oppfordrer (eller rent ut tvinger) Sult leseren til grundig refleksjon. For borgere i vestlige land setter den bl.a. begreper som «velstand» og «velferd» i perspektiv. Samtidig som den gir noen svar, kan den også etterlate leseren nesten lamslått av problemets omfang og struktur. Det er en historie fra en grusom, parallell verden, en dystopisk virkelighet uten glede og mening.

 

Tekst/foto: Sebastian Jazdzewski

Ps. Omtalen er basert på svensk oversettelse av boken gjort av Annakarin Thorburn (originalspråket er spansk).

Translate »
Click to listen highlighted text!